– Et prosjekt ikke så mange andre kunne løst

Langøyene i Oslofjorden var i nesten et halvt århundre hovedstadens søppelfylling. Her, mellom de to øyene innerst i Bunnefjorden, dumpet man alt av søppel fra Oslo, og det gikk båter med avfall i skytteltrafikk døgnet rundt.

Les om prosjektet: Nye Langøyene

Det var mange som protesterte, og i 1949 avviklet man praksisen og fant andre steder for søppeldumping. Alt avfallet hadde tettet igjen sundet mellom de to øyene, og på 50-tallet fylte Oslo kommune på med jord på toppen. Dermed fikk Oslos befolkning en badeplass, og den ble raskt populær. Helt fram til 2013 gikk båter fullastet med folk hit i sommehalvåret. Så ble det slått giftalarm, og øyene ble stengt for folk.

Oslo kommune bevilget over 300 millioner til å rydde opp etter gamle synder. Den ryddejobben var ikke helt enkel. Det vet Kirsti Reinsberg Mørch, en av landskapsarkitektene som jobbet med nye Langøyene fra start til slutt, alt om.

-Langøyene var et utrolig komplekst prosjekt å gå løs på. Løsningen var ikke klar da vi startet arbeidet, den måtte vi jobbe fram sammen underveis, basert på de ulike fagene, forteller hun

I tillegg til landskapsarkitekter stilte Asplan Viak med biolog, overvannsekspert, byggingeniør, veiingeniør, elektroingeniør, miljøingeniør og arkitekter. Swecos geotekninkere var også en del av teamet.

For å finne fram til de beste løsningene, måtte vi jobbe veldig tett sammen, og det var mulig fordi vi har alle fagene internt i Asplan Viak. Det at vi har kort vei for å finne hverandre gir god arbeidsflyt, og det er veldig verdifullt. Jeg klarer ikke se for meg hvordan vi skulle fått til dette på noen annen måte. Jeg tror ikke så mange andre enn oss kunne løst et så sammensatt prosjekt, sier Mørch.

På gyngende grunn

Man hadde altså en slette som besto av gammelt søppel. Det betydde blant annet at det ble sluppet ut gasser, og at underlaget beveget på seg.
Hovedmålet var å hindre forurensing fra å spre seg fra dette avfallsdeponiet og ut i sjøen eller på land. Forurensing spres ved sigevann, så når det regnet ned i søppeldynga og vannet sildret gjennom søpla og ut i sjøen, så hang forurensingen seg på, forklarer Mørch.

– Løsningen ble å legge på et såkalt miljølag for å hindre at vannet skulle komme inn i søppellaget. Men når man legge tunge masse på en landfylling som er ustabil begynner den å bevege på seg. Jo mer man fyller på, jo mer beveger det seg. Det er komplekst! sier hun.

Det skulle også lages drenering for gass, og to forskjellige sjikt for overvannsdrenering. Infrastruktur skulle på plass, men uten å perforere det vanntette laget som skulle beskyttet avfallet mot regn. Og det viktigste av alt:
Man måtte ikke skade naturen.

-På Langøyene er det masse rødlistede arter som vi måtte ta vare på. I tillegg var det noen svartelistede arter som ikke skulle få mulighet til å spre seg ytterligere. Alle disse hensynene krevde utrolig masse knaing av oss fagfolk, forteller Mørch.

Å redde naturen på Langøyene

På toppen av det nye underlaget ble det bygget badeanlegg – også dette med mål om minst mulig skade og avtrykk på naturen. Prosjektet ble startet i 2019, og åpnet for publikum i 2021. Siste del av prosjektet ble ferdigstilt i 2023.

For Kirsti Reinsberg Mørch har Nye Langøyene føltes som et stykke ekstra meningsfylt arbeid.

-Som landskapsarkitekt har det vært veldig fint å jobbe med et prosjekt der målet var å redde natur. Det var det overordnede målet, og ingen ting fikk gå på kompromiss med det. Dette handlet om å rydde opp etter oss, for noe vi mennesker gjorde som var helt hårreisende, for ikke så veldig lenge siden. Bilvrak, kjøleskap, masse medisiner, insektsgift, man har bare most på med skadelige ting på denne fyllinga i fjorden. Det å ruste det opp og ta vare på det, det å gi det tilbake og så gjøre det tilgjengelig for alle har vært en svært givende oppgave. Det er et veldig ærlig, ujålete og solidarisk prosjekt. Det skal fikse naturen, og være inkluderende for hele Oslos befolkning. Det liker jeg, sier Mørch.

Helt siden de første lassene med sand ble kjørt på av Oslo kommune på 50-tallet og rutebåtene hit ble satt opp, har stranda på Langøyene vært tilgjengelig for alle. Det er kort vei fra sentrum, og koster ikke mer enn en ruterbillett.

– Jeg var der i sommer, og da kom det først en barnehage og en barneskoleklasse, og litt utpå ettermiddagen kom en ungdomsskoleklasse som skulle overnatte. Jeg tenker at dette kommer til å bety noe for veldig mange, og at mange kommer til å huske tilbake på skoleturer og andre gode minner og opplevelser knytta til Langøyene. Det er fint, sier Mørch.