Klimavennlige byggematerialer

Rapporten er delt i tre deler. Første del omhandler metodikk og verktøy for klimagassberegninger. Variasjon i resultat ved ulike beregningsmetoder for klimagassutslipp har tidligere bidratt til usikkerhet om hvilke materialvalg som er mest klimavennlige.

Her anbefales det å bruke norsk standard for klimagassberegninger (NS 3720), og stille krav til klimagassutslipp for bygget som helhet, ikke for de enkelte bygningsdeler og komponenter. I tillegg er det viktig å bruke LCA-faglig kompetanse som kan synliggjøre og vurdere de viktigste premissene for konklusjonene, f.eks. ved hjelp av følsomhetsberegninger.

Andre del vurderer potensial for å redusere klimagassutslipp ved bruk av klimavennlige materialer, det vil si materialer med lavere utslipp enn konvensjonelle produkter i dagens norske marked.

Som utgangspunkt for å anslå dette potensialet har referansenivå blitt beregnet for utslipp i forbindelse med materialproduksjon, transport av materialer og utskifting av materialer i løpet av byggets levetid (60 år) for ulike bygningstyper.

Rapporten viser at det er mye å spare på å bruke de mest klimavennlige materialene på markedet, samt å rehabilitere og ombruke materialer så langt det er mulig. Kombinasjonen av rehabilitering og klimavennlig materialbruk kan redusere materialutslippene med 57 prosent i snitt.

Det er også gjort en sammenlikning av løsningsvalg i bæresystem, der bærekonsept i betong og stål er sammenliknet med tre. Beregningene viser at en løsning i tre i de fleste tilfeller vil gi lavest utslipp, men at transportdistanse og produksjonsmetode for både tre, betong og stål har stor betydning for utfallet.

Tredje del kartlegger de viktigste barrierene mot bruk av klimavennlige materialer og ombrukskomponenter, det vil si faktorer som gjør at konvensjonelle materialer velges fremfor mer klimavennlige alternativer. Barrierene er kategorisert etter type og kobling til verdikjeden for bygningsmaterialer, slik at det skal være lettere å komme med konkrete og målrettede tiltak for å redusere barrierevirkningen.

De største barrierene handler i begge tilfeller om høyere kostnader (opplevde eller reelle), manglende tilbud og etterspørsel og lite tilpassede krav og retningslinjer i overordnet regelverk. Siden bruk av klimavennlige materialer og ombrukskomponenter på mange måter fortsatt er nybrottsarbeid det praktiske og tekniske hindre å forsere, men ingen som ikke kan løses.

Dette har man begynt å få flere gode eksempler på i dag. Målrettede økonomiske og regulatoriske virkemidler (pisk og gulrot), kombinert med kunnskapsspredning og holdningsskapende arbeid vil trolig bedre markedssituasjonen på sikt, og gjøre det mer lønnsomt å bruke klimavennlige materialer og ombruke bygningskomponenter.